Å dele livet...

Om noen måneder får jeg meg samboer.
Tjohei.
Dette har vi prøvd før. Og det funka jo flere år det. Bare så synd at personlighetene krasja litt...

Denne gangen går det helt sikkert bedre. Siden personlighetene er litt likere og har litt bedre grunnlag enn sist jeg prøvde.
Men satan så skummelt det her er.

Jeg skal nå dele absolutt alt med et annet menneske. Ikke tankene mine, men jeg er jo vannmann, så jeg tjatrer jo så det holder, så egentlig avhenger det bare av min samboers ører om han får med seg alt. Akkurat det vet jeg ikke om kommer til å skje.

Men nå skal jeg gjøre det da. Dele mitt alt med noen. Min fantastiske evne til å rote. Skikkelig rote. Gjerne rote bort regninger også. Alt som kan rotes i roter jeg i. Enkelt og greit. Og nå skal et annet stakkars menneske utsettes for akkurat det. Oioioi.

Men jeg gleder meg. Veldig. Til å dele alt.
Så kanskje det ikke er så ille likevel.
Selv om jeg nå kanskje må lære meg at jeg ikke er den eneste som har besøk, så jeg kan ikke vandre rundt i undertøyet hele dagen når jeg har studiedag, eller spre hele pensum utover stua når jeg prøver å huske hva jeg gjorde på første forelesning i et emne.