Verden er for liten

Noen ganger hater jeg facebook. Seriøst.
Den minner meg om hvor liten verden egentlig er. Sånn. Den er jo bitteliten!
Og jeg tror ikke jeg klarer helt å bli vant til det.

Alle kjenner alle. Og på nett kjenner de enda fler. Takket være facebook.
Den idiotiske nettsida som har gjort meg avhengig.
Mine venner er dine venner og dine venner er mine venner.
Jo mere vi er sammen....

Når skal man ha tid til å treffe folk. Når skal folk ha tid til å treffe deg?
En gang i tiden, som jeg fortsatt husker, hadde ikke folk mobiltelefon en gang. Da hadde man fasttelefon, og den ble brukt til å ringe bestemor på lørdager.
En gang i tiden hadde telenor et abbonnement som lot deg ringe gratis fra hustelefon til hustelefon på lørdager.
En gang i tiden sendte man brev i posten. Med frimerke og full pakke. Frimerkene var forøvrig priset etter vekten på konvolutten.

Nå for tiden sender man ikke brev lenger. Man sender melding eller mail.
Og frimerker er avleggs. man kjøper ferdigfrankerte konvolutter og esker, som kan veie akkurat så mye de vil, så lenge man får plass til alt som skal sendes oppi.

En gang i tiden var verden stor, flybilletter dyre, man betalte tellerskritt for å bruke internett og ingen hadde egentlig oversikten over hvem vennene kjente og ikke.

En gang i tiden var verden stor nok. Nå er den egentlig litt for liten.

Å dele livet...

Om noen måneder får jeg meg samboer.
Tjohei.
Dette har vi prøvd før. Og det funka jo flere år det. Bare så synd at personlighetene krasja litt...

Denne gangen går det helt sikkert bedre. Siden personlighetene er litt likere og har litt bedre grunnlag enn sist jeg prøvde.
Men satan så skummelt det her er.

Jeg skal nå dele absolutt alt med et annet menneske. Ikke tankene mine, men jeg er jo vannmann, så jeg tjatrer jo så det holder, så egentlig avhenger det bare av min samboers ører om han får med seg alt. Akkurat det vet jeg ikke om kommer til å skje.

Men nå skal jeg gjøre det da. Dele mitt alt med noen. Min fantastiske evne til å rote. Skikkelig rote. Gjerne rote bort regninger også. Alt som kan rotes i roter jeg i. Enkelt og greit. Og nå skal et annet stakkars menneske utsettes for akkurat det. Oioioi.

Men jeg gleder meg. Veldig. Til å dele alt.
Så kanskje det ikke er så ille likevel.
Selv om jeg nå kanskje må lære meg at jeg ikke er den eneste som har besøk, så jeg kan ikke vandre rundt i undertøyet hele dagen når jeg har studiedag, eller spre hele pensum utover stua når jeg prøver å huske hva jeg gjorde på første forelesning i et emne.

Vil jeg egentlig være en del av det?

Jeg har fått en glimrende mulighet til å date en kar jeg egentlig vil ha. Problemet er bare at ejg vil ha ham på mine premisser, og jeg vet jo at det ikke går.
For jeg liker ikke omgangskretsen hans. I det hele tatt. Jeg mener, og har i grunnen alltid ment, at de består av kåte, tanketomme airheads som syns at Jackass-stunts i fylla er konge, og at man aldri blir for gammel til å dra på fylla tre uker i strekk, til tross for at hele gjengen nærmer seg 30 og et par av dem allerede har passert 30. Jeg syns kanskje at det er på tide å bli voksen.

Vi snakker her om en guttegjeng som på død og liv skal rote med damer på fylla, har konkurranser om hvem som klarer å sjekke opp den yngste dama, hvem som kan shotte mest tequila på kortest mulig tid og som mer enn gjerne dropper en mandag på jobb fordi de er fyllesjuke.
Og jeg vil ikke være en del av det rabalderet.

Jeg forstår jo at hans venner er hans venner, og det kunne aldri falle meg inn å bli med han på en guttetur på byen. Jeg skjemmes jo bare ved tanken på hva de driver med. Å se det live, tror jeg blir mer enn jeg takler. For min hverdag består av ganske andre ting.
Som pensum, skole, eksamener, oppgaver, jobbing og verv. Jeg har mer fornuftige ting å bruke tiden min på. Og skal jeg først på byen, drar jeg på byen for å henge med venner, ikke for å se dem sjekke opp fjortisberter med fake leg. Men det er kanskje bare meg.

Alt forteller meg jo at et eventuelt forhold med denne fyren strider i mot alt som er av naturlover, kjærlighetslover og sunn fornuft. Og det er greit. Jeg hadde jo klart å få fyren helt ut av hodet. Til det ringte på døra og jeg fikk en bukett tulipaner. Noen mener business. Jeg bedriver bare en annen type business enn han.

Hvis du har klart å lese deg ned hit: gratulerer! Du har nå fått et innblikk i single damers hverdag hva menn angår, og mest sannsynlig gjort deg opp en mening om hvem jeg er. Bare så det er sagt: sjansen er stor for at du tar feil!

Å la minner være minner

Da jeg var 14-15 år gammel, var sommerens høydepunkt å spurte hjem til jeg kjente blodsmaken i munnen, for å se Pacific Blue. Serien hvor Mario Lopez var guds gave til kvinnen og alle verdens helter syklet rundt på fancy sykler. Iført USAsokker og korte shortser, reddet sykkelpatruljen dagen hver kveld halv elleve.

Huden som var blitt varm og lett solbrent på sin vei mot sommerbrun, ble smurt med aftersun, og jeg lå med et laken over meg, oppå dyna og så på tv. Spenningen var intens, og den behagelige, svale følelsen av laken mot naken hud gjorde meg trøtt.
Pacific Blue gjorde meg avslappet nok til å sovne i rimelig tid.

Helt ærlig husker jeg ikke alle episodene, for som regel hadde dagen gått med til et eller annet flørtende og spennende. Som mitt livs første røyk, første kyss eller en tenniskamp. Som regel spiste vi egentlig bare Love Hearts og nektet for at vi var forelska i hverandre. Men det var da.
Og Pacific Blue var redninga. Alle måtte hjem til det begynte, og alle fikk med seg dagens episode.
Pacific Blue var datidens store serie.

Etter å ha sett to episoder to dager på rad av serien tenker jeg at jeg skal la minner være minner. For Pacific Blue er på ingen måte det samme som det en gang var. Huden min er langt fra begynnende solbrun, og vifta er mer effektiv til å svale ned en overopphetet kropp enn afrtersun noen gang har vært. Ikke må jeg løpe så jeg kjenner blodsmaken i munnen heller for å rekke å se det. Men jeg må kanskje stresse litt med oppvasken, baderomsvasken eller leksene.

Det er lite spennende, gutta er lite kjekke, og sykkelshortsene viser mer enn hva jeg ønsker å se. Pacific Blue har blitt det jeg håpet det aldri skulle bli: et minne som må forbli et minne. Det kan ikke ødelegges av et ønske om å oppleve det igjen.

Finnes det bare fire typer menn?

De fleste jenter på min alder kjenner til jentene i Sex and the city. 4 totalt forskjellige jenter, som likevel holder sammen under et mystisk bånd kalt vennskap. Disse fire jentene representerer på en måte de fire prototypene jenter vi selv ønsker å være. Og disse fire jentene har møtt de mennene vi jenter ønsker å finne.

Samantha er den selvstendige. Try-sexual som hun selv kaller seg. Hun er villig til å prøve alt en gang. Samantha er den seksuelle nyteren i gjengen. Som etter litt om og men, ender med Smith. Smith er opptatt av seg selv og sin karriere, på samme måte Samantha er. Ingen er villige til å ofre sine egne planer om selvoppfyllelse, og ingen av dem vil egentlig innrømme at de er mer forretningspartnere enn kjærester.

Miranda er forretningskvinnen. Hun har en egen karriere, akkurat som Samantha, men er også opptatt av å finne en mann å dele livet med. Helt til hun møter Steve. Steve er mannen som mer enn gjerne flytter himmel og helvete for å bevise noe for Miranda. Miranda vil nemlig ikke ha ham. Helt til noen andre får ham. Du vet ikke hva du har før du mister det. Heldigvis for Miranda og Steve finner de hverandre igjen. Uten at Miranda er villig til å a karrieren vike så veldig mye av den grunn.

Charlotte er drømmeren. Hun drømmer om å få være husmor. Bikkje, volvo, rekkehus, 1,6 unger og en ektemann i god jobb. Noe slikt ville være den norske standarden. På andre forsøk får hun det til, blir jøde og gifter seg med Harry. Harry og Charlotte er det perfekte ektepar. De lever og ånder for hverandre, og hele livet deres dreier seg om å være et "oss".

Carrie er den vimsete. Den ubestemmelige, som alltid vender tilbake til Big. Big er den alle drømmer om. Men som ingen egentlig vil ha. Han dukker alltid opp på feil tidspunkt, eller Carrie trenger han på feil tidspunkt. Likevel er de skapt for hverandre. Det tar bare litt tid før de innser det.

Er dette virkelig de fire typene menn og kvinner som er der ute?
Kan jeg virkelig klassifisere meg selv etter Samantha, Miranda, Charlotte eller Carrie?
Og skal jeg virkelig lete etter Smith, Steve, Harry eller Big?

Er verden virkelig så simpel og komplisert?