Å la minner være minner

Da jeg var 14-15 år gammel, var sommerens høydepunkt å spurte hjem til jeg kjente blodsmaken i munnen, for å se Pacific Blue. Serien hvor Mario Lopez var guds gave til kvinnen og alle verdens helter syklet rundt på fancy sykler. Iført USAsokker og korte shortser, reddet sykkelpatruljen dagen hver kveld halv elleve.

Huden som var blitt varm og lett solbrent på sin vei mot sommerbrun, ble smurt med aftersun, og jeg lå med et laken over meg, oppå dyna og så på tv. Spenningen var intens, og den behagelige, svale følelsen av laken mot naken hud gjorde meg trøtt.
Pacific Blue gjorde meg avslappet nok til å sovne i rimelig tid.

Helt ærlig husker jeg ikke alle episodene, for som regel hadde dagen gått med til et eller annet flørtende og spennende. Som mitt livs første røyk, første kyss eller en tenniskamp. Som regel spiste vi egentlig bare Love Hearts og nektet for at vi var forelska i hverandre. Men det var da.
Og Pacific Blue var redninga. Alle måtte hjem til det begynte, og alle fikk med seg dagens episode.
Pacific Blue var datidens store serie.

Etter å ha sett to episoder to dager på rad av serien tenker jeg at jeg skal la minner være minner. For Pacific Blue er på ingen måte det samme som det en gang var. Huden min er langt fra begynnende solbrun, og vifta er mer effektiv til å svale ned en overopphetet kropp enn afrtersun noen gang har vært. Ikke må jeg løpe så jeg kjenner blodsmaken i munnen heller for å rekke å se det. Men jeg må kanskje stresse litt med oppvasken, baderomsvasken eller leksene.

Det er lite spennende, gutta er lite kjekke, og sykkelshortsene viser mer enn hva jeg ønsker å se. Pacific Blue har blitt det jeg håpet det aldri skulle bli: et minne som må forbli et minne. Det kan ikke ødelegges av et ønske om å oppleve det igjen.

Finnes det bare fire typer menn?

De fleste jenter på min alder kjenner til jentene i Sex and the city. 4 totalt forskjellige jenter, som likevel holder sammen under et mystisk bånd kalt vennskap. Disse fire jentene representerer på en måte de fire prototypene jenter vi selv ønsker å være. Og disse fire jentene har møtt de mennene vi jenter ønsker å finne.

Samantha er den selvstendige. Try-sexual som hun selv kaller seg. Hun er villig til å prøve alt en gang. Samantha er den seksuelle nyteren i gjengen. Som etter litt om og men, ender med Smith. Smith er opptatt av seg selv og sin karriere, på samme måte Samantha er. Ingen er villige til å ofre sine egne planer om selvoppfyllelse, og ingen av dem vil egentlig innrømme at de er mer forretningspartnere enn kjærester.

Miranda er forretningskvinnen. Hun har en egen karriere, akkurat som Samantha, men er også opptatt av å finne en mann å dele livet med. Helt til hun møter Steve. Steve er mannen som mer enn gjerne flytter himmel og helvete for å bevise noe for Miranda. Miranda vil nemlig ikke ha ham. Helt til noen andre får ham. Du vet ikke hva du har før du mister det. Heldigvis for Miranda og Steve finner de hverandre igjen. Uten at Miranda er villig til å a karrieren vike så veldig mye av den grunn.

Charlotte er drømmeren. Hun drømmer om å få være husmor. Bikkje, volvo, rekkehus, 1,6 unger og en ektemann i god jobb. Noe slikt ville være den norske standarden. På andre forsøk får hun det til, blir jøde og gifter seg med Harry. Harry og Charlotte er det perfekte ektepar. De lever og ånder for hverandre, og hele livet deres dreier seg om å være et "oss".

Carrie er den vimsete. Den ubestemmelige, som alltid vender tilbake til Big. Big er den alle drømmer om. Men som ingen egentlig vil ha. Han dukker alltid opp på feil tidspunkt, eller Carrie trenger han på feil tidspunkt. Likevel er de skapt for hverandre. Det tar bare litt tid før de innser det.

Er dette virkelig de fire typene menn og kvinner som er der ute?
Kan jeg virkelig klassifisere meg selv etter Samantha, Miranda, Charlotte eller Carrie?
Og skal jeg virkelig lete etter Smith, Steve, Harry eller Big?

Er verden virkelig så simpel og komplisert?