Å la minner være minner

Da jeg var 14-15 år gammel, var sommerens høydepunkt å spurte hjem til jeg kjente blodsmaken i munnen, for å se Pacific Blue. Serien hvor Mario Lopez var guds gave til kvinnen og alle verdens helter syklet rundt på fancy sykler. Iført USAsokker og korte shortser, reddet sykkelpatruljen dagen hver kveld halv elleve.

Huden som var blitt varm og lett solbrent på sin vei mot sommerbrun, ble smurt med aftersun, og jeg lå med et laken over meg, oppå dyna og så på tv. Spenningen var intens, og den behagelige, svale følelsen av laken mot naken hud gjorde meg trøtt.
Pacific Blue gjorde meg avslappet nok til å sovne i rimelig tid.

Helt ærlig husker jeg ikke alle episodene, for som regel hadde dagen gått med til et eller annet flørtende og spennende. Som mitt livs første røyk, første kyss eller en tenniskamp. Som regel spiste vi egentlig bare Love Hearts og nektet for at vi var forelska i hverandre. Men det var da.
Og Pacific Blue var redninga. Alle måtte hjem til det begynte, og alle fikk med seg dagens episode.
Pacific Blue var datidens store serie.

Etter å ha sett to episoder to dager på rad av serien tenker jeg at jeg skal la minner være minner. For Pacific Blue er på ingen måte det samme som det en gang var. Huden min er langt fra begynnende solbrun, og vifta er mer effektiv til å svale ned en overopphetet kropp enn afrtersun noen gang har vært. Ikke må jeg løpe så jeg kjenner blodsmaken i munnen heller for å rekke å se det. Men jeg må kanskje stresse litt med oppvasken, baderomsvasken eller leksene.

Det er lite spennende, gutta er lite kjekke, og sykkelshortsene viser mer enn hva jeg ønsker å se. Pacific Blue har blitt det jeg håpet det aldri skulle bli: et minne som må forbli et minne. Det kan ikke ødelegges av et ønske om å oppleve det igjen.